SÅ SKJEDDE DET SOM IKKE SKULLE HENDE

Vi unner oss en helg på tur med campingvognen, og drar til Haugesund. Avtaler med "drengen" at han mater kyllingene lørdags formiddag.  Selv har vi ordnet med vann, fòr og mye nyslått gress i hønsegården før vi drar. Luka inn lar vi stå åpen, for vi her helt sikre på at noe rev, mår eller hauk kommer seg ikke inn!
Beskjeden vi får lørdags formiddag viser at vi aldri kan være sikker.  Reven har drept alle 18 kyllingene!
Vi er selvfølgelig fortvilte både "drengen", Vidar og jeg.  Men det er ingen måte å gjøre det om, så det er bare å bestemme seg for å få tak i nye høns med en gang.
"Men nå skal det ikke være kyllinger" sier Vidar.  Og jeg tenker bare at det kan være det samme bare det kommer liv i hønsehuset igjen. Jo fortere jo bedre.
Det blir å bruke finn.no.  Og ettersom Terje skal til Askøy på mandag, så bestiller vi 5 Lohmann-høner (22 uker gamle) derfra. Ikke aner jeg der og da noe om rasen, annet enn at de legger bra med egg. Og da Terje kommer hjem om kvelden har han med seg 6 kritthvite høns som alle ser friske og fine ut.
Tirsdag drar Vidar og jeg til Seim (Feste) og skal hente 5 Isa Brun høner. Vi ender opp med 3 Orpington høner og en flott hane (11 mnd gamle), samt 3 Isa Brun høner (16 uker).
På en måte er det fullt i hønsehuset nå, selv om der er 12 og ikke 18 fugler.  Jeg klarer å glede meg over de nye, selv om jeg enda er fortvilt over å ha mistet de første flotte kyllingene.  De var jo blitt tamme og koselige, virket sterke og friske.
En ekstra glede var jo at de 6 Lohmann-hønene hadde lagt hver sitt egg til vi kom tilbake fra Seim.  Og nå blir det spennende å se om de fortsetter på samme måte, og om de andre også legger egg etter hvert.

TURORIENTERING

Å bruke en litt overskyet og disig søndags formiddag til turorientering er ingen dum ide.
Av de fem karta i pakken, har vi gjort oss ferdige med et fra før.

I dag fikk jeg trekke blant de fire gjenværende, og da havnet vi på postene 16 - 20 i terrenget mellom Hatlesteinsvatnet og Eriksstølen.
Det er bra mye stigning i begynnelsen, og terrenget er ellers veldig småkupert, og med myrer inn i mellom et utall av koller.

Skulle jeg gjort dette alene, hadde jeg nok ikke funnet en eneste post. Knapt nok funnet vegen tilbake til utgangspunktet.
Men jeg kan trygt stole på Vidar.  Han holder seg slavisk til kart og kompass, og skyr stier som pesten.  Dermed går han som oftest rett på, selv om den rette linja ofte innebærer klatring, kryping og aking for mitt vedkommende.
Jeg hadde nok valgt en eller annen sti, med den konsekvens at jeg hadde kommet langt ut av kurs, og gått forbi eller rundt postene.

Nei, man får stole på den som kan dette.
Og jeg stoler på Vidar.
Han tar det med ro og venter på meg, selv om jeg ser på han at han helst hadde likt å legge på sprang. Han er som en hjort i skogen, og jeg er som ei gammel ku.
Men jeg er likevel lykkelig her ute i terrenget. For et år siden hadde dette vært umulig.
Jeg var for tung, og smertene i bekkenet hindret meg i turer på mer enn en halv time.
Og det i adskillig lettere terreng.
Nå holder jeg i to og en halv time, og er ikke invalid etterpå.
Jeg nyter turen.
Nyter lukt av myr og skog.
Gleder meg over frisk luft og samværet med Vidar.
Og jeg gleder meg alt til de neste fem postene.

SPENNENDE MED KYLLINGER I HØNSEHUSET IGJEN

Nå har vi hatt kyllingene i snart fire uker, og de er så store at det er på tide de får komme seg ut litt.
Og i ettermiddag var det ganske fint vær, så da var det bare å prøve å få dem ut litt.
Det måtte en hjelpende hånd til, og det samme når de skulle inn igjen.  Men de fikk seg noen timer ute, og det så ut som om de fleste likte det.
Det er 3 tverrstripa Plymouth Rock,4 lyse av samme rase, 4 Road Island red og 7 Australops.

17.MAI PÅ HATLESTRAND

Det blei en kald og til dels våt nasjonaldag i år. Men vi kom oss i kirke, gikk i toget fra kirka til skolen, og tilbrakte noen timer i trivelige omgivelser sammen med glade og feststemte sambygdinger.

Kjekt var det å være sammen med Arve, Sohee og Daniel, og med Solgunn, Terje, Lilja og Lars.
Og det regnet ikke hele tiden.
Inn i mellom tittet sola fram, og fikk oss til å tro på at våren tross alt er her.

Lilja var veldig flink som gikk hele vegen fra kirka til skolen, og Daniel syntes "talen" for dagen var fantastisk. Ingen jublet og klappet mer enn han!

KOM MAI DU SKJØNNE .....

Men mild har den ennå ikke blitt. Men fredag 1. mai møttes en stor del av familien i Askestøa.
Anne Kristin med familie, Terje med familie, Øystein med familie og vi besteforeldre.
Vi hadde grillmat med, og Terje stekte vafler på bålet. 
Alt rusk og rask etter stormene blei ryddet og brent, og den ene båten blei satt på sjøen.
Vi koste oss alle sammen. Odin og Lilja, Andrine og lille Lars, Kristian U og Kristian A og Patrick.
Alle hadde de noe å gjøre på selv om det enda ikke er varmt nok i sjøen til å bade.



OG SÅ BLEI DET VÅR.

Da blir det stadig kosestunder på terrassen og i hagen ellers. Selvfølgelig er vi avhengig av fint vær også. Og sjansene for slike dager øker nå når vi er begynt på mai.
Det ble et par fine dager i slutten av april. De utnyttet vi så absolutt!

 

SNART SEKS MÅNEDER SIDEN SLANKEOPERASJONEN

Selv om det har vært en våt og grå vinter, så føler jeg at den har gått greit unna.  Nå ser jeg våren rundt meg, og gleder meg over stadig mer uteliv.
6 måneder etter operasjonen har jeg gått ned 20 kg.  Det er 60% av det jeg forventer å ta av. Eller vel 50% av det jeg ønsker å ta av.  Jeg synes det går seint! Av og til står vekta helt stille, og kan til og med gå litt opp.  Men det handler nesten alltid om at jeg ikke får i meg nok drikke og mat.
Men det med mat er vanskelig.  Noen ganger har jeg ikke lyst på mat i det hele tatt. Kjenner ikke sult.
Mens andre ganger er jeg sulten hele dagen.
Mye av det jeg absolutt ikke skulle spise, tåler jeg godt. Av ting jeg bør spise får jeg ofte problemer.
Det tar nok lang tid å få orden på dette med minimage.
Det gode med det hele, er jo at jeg har mye mindre vondt i bekkenet nå.  Jeg kan gå tur, og trakke i huset, bake og styre på, uten å bli helt utslått.  Det gir meg overskudd.  Det er utrolig hvor mye krefter smerter suger ut av kroppen.
Jeg ser veldig fram til en vår og sommer med turer både til fots og på sykkel.
Klesskapet mitt blir stadig romsligere.  De fleste av de gamle klærne mine er for store, og det gleder meg å få gitt dem bort. Skulle bare ønske at den som får dem også hadde fått gjennomført en slik operasjon.  Ikke fordi det løser alle problem, for det gjør det ikke. Men fordi kroppen selv hjelper til med  å kontrollere matinntaket, og en god del andre plager forsvinner med kiloene.
Familien takler endringene veldig godt.  Jeg får mye god støtte og oppmuntrende kommentarer fra dem. Og alle merker at bestemor er i bedre form allerede.

HYTTETUR FOR "TEAM BASIC"

Vi kom oss opp til Haukeli, både vi fra vest, og de som kom øst fra. Været var ikke av det aller verste, og vi fant fram til hytta nær skisenteret. Hytta og beliggenheten var det absolutt ingen grunn til å klage over, og ikke noe annet heller.
Vi hadde noen kjekke dager, selv om været sviktet oss et par av dem.  Men med litt håndarbeid, quiz, god mat og drikke og godt humør gikk det veldig greit.
Dessuten fikk vi god tid til å planlegge kommende turer:   Sensommertur på Hardangervidda og høsttur til Hellas. For sistnevnte er billettene allerede bestilt!  Ligger ikke bakpå denne gjengen!

FEBRUAR: INFLUENSATID OG KOSETID

Det har vært en februarmåned med mye stygt vær, og selv har jeg tilbragt mye av den innendørs.
Influensaen fikk godt tak denne gangen, og etter fjorten dager sitter den enda i.
Takk og lov for at det er noe som het VM på ski, og at jeg har hatt nok garn i huset!
Nå er det andre i familien som sliter seg gjennom den, og jeg håper de blir friske snart.
Et problem jeg ikke fikk gjort noe med da jeg var syk, var klærne jeg absolutt skulle kjøpe før kommende uke.  Det var blitt veldig tynt i klesskapet etter at nesten 20 kg av meg er borte. Og nå skal vi på fjelltur.
Takk og lov for at jeg har ei snill datter som følger meg på handel.. Og fredag tok vi turen til Åsane.
Det blei besøk i butikker der jeg aldri før har handlet til meg selv. I begynnelsen klarte jeg absolutt ikke orientere meg. Men etter at Anne Kristin hadde "tvunget" meg inn i prøverom, og fått meg til å prøve klær i helt andre størrelser enn jeg er vant med, så begynte jeg å få taket på det. Så jeg handlet vel kanskje litt vel mye.
Etter som det enda bare er fire måneder etter operasjonen, så må jeg regne med enda mer vektnedgang. Og det betyr at jeg må kjøpe klærne litt trange.  Men de skal jo også kunne brukes, så nå måtte jeg bruke hodet.  En rar opplevelse var det i alle fall å gå inn i butikker og leite blant vanlige størrelser og ikke i avdeling for store klær. Takk snille, søte jenta mi som har tålmodighet med mammaen sin.
Det blei også tid til kos i Samnanger. Jeg slapper godt av i huset på Haga, og nyter samværet med vesle Andrine.  Denne gangen fikk vi anledning til å være helt alene sammen også i noen timer.
De utnyttet vi godt!

HARDT ARBEID I ASKESKOGEN - Opprydding etter Nina

Det har vært mange dager med hardt arbeid i skogen for Vidar etter at stormen Nina rotet det til.
Pensjonisten stikker til skogs så snart han har fått i seg frokosten,
og jobber mange timer med å rydde. Derfor er det ekstra kjekt når han får hjelp.  Først var det Geir som var med i flere dager, og nå i helga var det Øystein, Anette, Patrick og Odin.
Da blei det både jobb og kos.
Og det skal det jo være!
Et lite bål, god mat og drikke og masse godt humør.
Været var ikke av det beste, men den som jobber hardt merker ikke så mye til noen snøbyger.
I dag er det Patrick og bestefar som har jobbet.  Og da de kom inn var de groskitne og sultne.

PØLSER AV HJORTEKJØTT - DA PENSJONISTEN BLEI "PØLSEMAKER"

Vidar har hatt en drøm om å lage pølser av hjortekjøtt i mange år. 
Så langt har det blitt med tanken, men nå har han mer tid til slikt, og var veldig bestemt på at det nå skulle det bli en realitet.
Men før han kom så langt ville han ha på plass et røykhus.
Ikke noe provisorisk noe, men noe ordentlig og varig.  Resultatet er langt over mine forventninger. 
Han har til og med lagt skifer på taket.
Så var det pølsene da. 
Kjøttet var på plass i fryseren, og det ble kjøpt inn spekk og tarmer.
Oppskriften fant han på internett, og med litt tilsetting av urter i tillegg, fikk han en pølsedeig på ca. 7 kg.
Så var han klar.
Rigget seg til på kjøkkenet med maskin, tarmer, deig og frua som assistent.
Det gikk egentlig bedre enn vi hadde forventa.
Litt begynnervansker må man jo regne med, men problema bestod stort sett i å få pølsene like store. 


Etter en stund stod vi der med 47 pølser. 
Så var det bare å la dem henge til dagen etter. Da blei røykhuset tatt i bruk for første gang.
Pølsene blei kaldrøykt i ca. 6 timer. Og henger nå til "modning".
Det står igjen å smake på dem før de går i fryseren.

DAG 10 ETTER OPERASJONEN

Dagene går, og jeg ser at jeg trenger å være sykemeldt.
Det går mye tid til å få i seg 6 - 8 måltider for dag, om de nå er aldri så små hvert enkelt av dem.
Og jeg trenger tid til å finne ut hva "maten" skal bestå av.

På Facebook er det flere grupper  for de som skal eller har tatt en vektoperasjon, og jeg ser at spørsmåla er mange. Ikke bare før operasjon, men rett etter, og år etter.
Selv syntes jeg informasjonen vi fikk, både muntlig og skriftlig, på Volvat i Bergen var veldig klar og god.
Jeg har fulgt opp så godt jeg kunne, og har ikke hatt store problem

Jeg kom hjem dag 2 etter operasjonen, og startet dagen etter med å gå 3 små turer hver dag.  Ikke stort mer enn 500 til 800 m. Det hjelper veldig på luftsmerter, og samtidig er det godt å kjenne kroppen fungere.  Første uka gikk jeg litt framoverbøyd. Kjente på at det var noe innabords som holdt igjen. Men så løsnet det, og jeg fikk rettet meg opp, og det kom mer luft i lungene.
Hver dag har jeg også hatt små bakeprosjekt på gang.  Boller, horn, rundstykker og kaker. Alt beregnet på fryseren. Det har holdt meg i aktivitet, noe jeg tror er veldig viktig for at kroppen skal lege seg. I min alder kanskje mer enn for de som er yngre.

I morgen skal jeg få fjernet stingene. Og i dag tar jeg siste sprøyten som forebygger blodpropp.
I dag har jeg også klart en lengre tur i skogen.  Selvfølgelig var Vidar med meg. Det gjør meg tryggere med tanke på at jeg plutselig skal få blodtrykksfall eller annet illebefinnende.
Men turen gikk fint, og jeg føler jeg veldig letta og glad.

Angående kiloene, så er det nå forsvunnet 8.  Foreløpig merkes det på at ingen av klærne mine lengre er trange.  For store er de enda ikke blitt.
.

BARNEDÅP - LARS

Lars er blitt 2 1/2 måned og det var tid for barnedåp. 
Det blei 9. november i Ølve kirke.
Etterpå samla familien seg  i Gamleskulen på Hatlestrand.

Der koste vi oss med deilig koldtbord og masse kake. 
Det vil si; de som kunne spise slikt :-).
Bortsett fra at Lars tydelig ga uttrykk for at han ikke likte pianomusikk i kirka, så hadde han en flott dag.  Tanter, onkler og besteforeldre gikk rundt med han,
så han hadde full oversikt over gjestene sine.
En veldig kjekk dag. 
Og bestemor klarte seg gjennom hele dagen tross få dager etter operasjonen.
 

ET STORT STEG - VEKTOPERASJON

Jeg tror nok jeg har levd med slankekurer helt siden jeg begynte å få barn, og det gikk jo bra så lenge barna var små.
De var aktive og jeg var aktiv, og jeg hadde overskudd.
Så kom noen år da alle krefter gikk til jobb, studier, politikk og litt hjemmearbeid.
Men de strakk ikke til nok mosjon.
Slankekurene gikk stort sett bra, men etter en stund gikk vekta opp igjen pluss litt til.
Så lenge jeg ikke hadde ondt noen steder handlet det mest om klær som blei for trange, og mosjon blei et ork.
Men etter noen utbrudd av Borelia fikk jeg muskelbetennelser og muskelsmerter.  Det siste året har jeg hatt veldig vondt for å gå, og da faller jo alle muligheter til mosjon ut. 
Ikke fjellturer, ikke dans, ikke engang små turer rundt om på Ask.  Alt blir vondt!
Å bli sittende/liggende på en sofa fra du er 66 år er nok ikke noen ønsker seg.  Og jeg så helt svart på det.
Så tar en venninne med enda større problem enn meg en overvekts-operasjon (Gastric bypass), og etter 6 måneder går hun små fjellturer.  Hun forteller om bedret livskvalitet, og er veldig optimistisk.
Derfra bruker jeg en uke på å bestemme meg. Dette må være min løsning også.
Med mindre kilo må det være lettere for kroppen å bevege seg, og mindre press på alt det onde.
Og nå er det gjort.
Operasjonen og uken etter har gått veldig fint. Åtte kilo er borte til nå, og jeg klarer tre små turer ut hver dag.
Jeg har overskudd nok til både rydding, vasking og baking, og benytter sykemeldingstida til å gjøre det litt koselig rundt meg og mine.
Hva framtida vil by på blir spennende. Kanskje kan jeg både gå til fjells og sykle igjen når våren kommer. Det drømmer jeg om.
Bildet er tatt i april da Andrine blei døpt. Noe nyere er vanskelig å finne ettersom jeg stadig prøver å unngå kamera.
 

BYGUTTEN VÅR.

Daniel har det veldig travelt for tida.
Barnehagen, som var helt forferdelig i starten, er blitt noe han gleder seg til hver eneste dag.
Heldigvis!
Den lille solstrålen er snart to år, og veldig aktiv og blid.
Veldig kjekt er det å få være ute og sitte i traktoren til bestefar og på firhjulingene til onkler og søskenbarn.
Håper de kommer oftere til Hatlestrand når det blir vår igjen. 
Nå for tida må mamma på skolen, og pappa har mer enn nok med kurs og naust.
- Og så må han jo på jobb i Nordsjøen inn i mellom også!

Vi ser så alt for lite til dem, men denne uka rekker vi et besøk i Fyllingsdalen.