Jeg tror nok jeg har levd med slankekurer helt siden jeg begynte å få barn, og det gikk jo bra så lenge barna var små. De var aktive og jeg var aktiv, og jeg hadde overskudd.
Så kom noen år da alle krefter gikk til jobb, studier, politikk og litt hjemmearbeid.
Men de strakk ikke til nok mosjon.
Slankekurene gikk stort sett bra, men etter en stund gikk vekta opp igjen pluss litt til.
Så lenge jeg ikke hadde ondt noen steder handlet det mest om klær som blei for trange, og mosjon blei et ork.
Men etter noen utbrudd av Borelia fikk jeg muskelbetennelser og muskelsmerter. Det siste året har jeg hatt veldig vondt for å gå, og da faller jo alle muligheter til mosjon ut.
Ikke fjellturer, ikke dans, ikke engang små turer rundt om på Ask. Alt blir vondt!
Å bli sittende/liggende på en sofa fra du er 66 år er nok ikke noen ønsker seg. Og jeg så helt svart på det.
Så tar en venninne med enda større problem enn meg en overvekts-operasjon (Gastric bypass), og etter 6 måneder går hun små fjellturer. Hun forteller om bedret livskvalitet, og er veldig optimistisk.
Derfra bruker jeg en uke på å bestemme meg. Dette må være min løsning også.
Med mindre kilo må det være lettere for kroppen å bevege seg, og mindre press på alt det onde.
Og nå er det gjort.
Operasjonen og uken etter har gått veldig fint. Åtte kilo er borte til nå, og jeg klarer tre små turer ut hver dag.
Jeg har overskudd nok til både rydding, vasking og baking, og benytter sykemeldingstida til å gjøre det litt koselig rundt meg og mine.
Hva framtida vil by på blir spennende. Kanskje kan jeg både gå til fjells og sykle igjen når våren kommer. Det drømmer jeg om.
Bildet er tatt i april da Andrine blei døpt. Noe nyere er vanskelig å finne ettersom jeg stadig prøver å unngå kamera.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar