SNART SEKS MÅNEDER SIDEN SLANKEOPERASJONEN

Selv om det har vært en våt og grå vinter, så føler jeg at den har gått greit unna.  Nå ser jeg våren rundt meg, og gleder meg over stadig mer uteliv.
6 måneder etter operasjonen har jeg gått ned 20 kg.  Det er 60% av det jeg forventer å ta av. Eller vel 50% av det jeg ønsker å ta av.  Jeg synes det går seint! Av og til står vekta helt stille, og kan til og med gå litt opp.  Men det handler nesten alltid om at jeg ikke får i meg nok drikke og mat.
Men det med mat er vanskelig.  Noen ganger har jeg ikke lyst på mat i det hele tatt. Kjenner ikke sult.
Mens andre ganger er jeg sulten hele dagen.
Mye av det jeg absolutt ikke skulle spise, tåler jeg godt. Av ting jeg bør spise får jeg ofte problemer.
Det tar nok lang tid å få orden på dette med minimage.
Det gode med det hele, er jo at jeg har mye mindre vondt i bekkenet nå.  Jeg kan gå tur, og trakke i huset, bake og styre på, uten å bli helt utslått.  Det gir meg overskudd.  Det er utrolig hvor mye krefter smerter suger ut av kroppen.
Jeg ser veldig fram til en vår og sommer med turer både til fots og på sykkel.
Klesskapet mitt blir stadig romsligere.  De fleste av de gamle klærne mine er for store, og det gleder meg å få gitt dem bort. Skulle bare ønske at den som får dem også hadde fått gjennomført en slik operasjon.  Ikke fordi det løser alle problem, for det gjør det ikke. Men fordi kroppen selv hjelper til med  å kontrollere matinntaket, og en god del andre plager forsvinner med kiloene.
Familien takler endringene veldig godt.  Jeg får mye god støtte og oppmuntrende kommentarer fra dem. Og alle merker at bestemor er i bedre form allerede.

FEBRUAR: INFLUENSATID OG KOSETID

Det har vært en februarmåned med mye stygt vær, og selv har jeg tilbragt mye av den innendørs.
Influensaen fikk godt tak denne gangen, og etter fjorten dager sitter den enda i.
Takk og lov for at det er noe som het VM på ski, og at jeg har hatt nok garn i huset!
Nå er det andre i familien som sliter seg gjennom den, og jeg håper de blir friske snart.
Et problem jeg ikke fikk gjort noe med da jeg var syk, var klærne jeg absolutt skulle kjøpe før kommende uke.  Det var blitt veldig tynt i klesskapet etter at nesten 20 kg av meg er borte. Og nå skal vi på fjelltur.
Takk og lov for at jeg har ei snill datter som følger meg på handel.. Og fredag tok vi turen til Åsane.
Det blei besøk i butikker der jeg aldri før har handlet til meg selv. I begynnelsen klarte jeg absolutt ikke orientere meg. Men etter at Anne Kristin hadde "tvunget" meg inn i prøverom, og fått meg til å prøve klær i helt andre størrelser enn jeg er vant med, så begynte jeg å få taket på det. Så jeg handlet vel kanskje litt vel mye.
Etter som det enda bare er fire måneder etter operasjonen, så må jeg regne med enda mer vektnedgang. Og det betyr at jeg må kjøpe klærne litt trange.  Men de skal jo også kunne brukes, så nå måtte jeg bruke hodet.  En rar opplevelse var det i alle fall å gå inn i butikker og leite blant vanlige størrelser og ikke i avdeling for store klær. Takk snille, søte jenta mi som har tålmodighet med mammaen sin.
Det blei også tid til kos i Samnanger. Jeg slapper godt av i huset på Haga, og nyter samværet med vesle Andrine.  Denne gangen fikk vi anledning til å være helt alene sammen også i noen timer.
De utnyttet vi godt!

DAG 10 ETTER OPERASJONEN

Dagene går, og jeg ser at jeg trenger å være sykemeldt.
Det går mye tid til å få i seg 6 - 8 måltider for dag, om de nå er aldri så små hvert enkelt av dem.
Og jeg trenger tid til å finne ut hva "maten" skal bestå av.

På Facebook er det flere grupper  for de som skal eller har tatt en vektoperasjon, og jeg ser at spørsmåla er mange. Ikke bare før operasjon, men rett etter, og år etter.
Selv syntes jeg informasjonen vi fikk, både muntlig og skriftlig, på Volvat i Bergen var veldig klar og god.
Jeg har fulgt opp så godt jeg kunne, og har ikke hatt store problem

Jeg kom hjem dag 2 etter operasjonen, og startet dagen etter med å gå 3 små turer hver dag.  Ikke stort mer enn 500 til 800 m. Det hjelper veldig på luftsmerter, og samtidig er det godt å kjenne kroppen fungere.  Første uka gikk jeg litt framoverbøyd. Kjente på at det var noe innabords som holdt igjen. Men så løsnet det, og jeg fikk rettet meg opp, og det kom mer luft i lungene.
Hver dag har jeg også hatt små bakeprosjekt på gang.  Boller, horn, rundstykker og kaker. Alt beregnet på fryseren. Det har holdt meg i aktivitet, noe jeg tror er veldig viktig for at kroppen skal lege seg. I min alder kanskje mer enn for de som er yngre.

I morgen skal jeg få fjernet stingene. Og i dag tar jeg siste sprøyten som forebygger blodpropp.
I dag har jeg også klart en lengre tur i skogen.  Selvfølgelig var Vidar med meg. Det gjør meg tryggere med tanke på at jeg plutselig skal få blodtrykksfall eller annet illebefinnende.
Men turen gikk fint, og jeg føler jeg veldig letta og glad.

Angående kiloene, så er det nå forsvunnet 8.  Foreløpig merkes det på at ingen av klærne mine lengre er trange.  For store er de enda ikke blitt.
.

ET STORT STEG - VEKTOPERASJON

Jeg tror nok jeg har levd med slankekurer helt siden jeg begynte å få barn, og det gikk jo bra så lenge barna var små.
De var aktive og jeg var aktiv, og jeg hadde overskudd.
Så kom noen år da alle krefter gikk til jobb, studier, politikk og litt hjemmearbeid.
Men de strakk ikke til nok mosjon.
Slankekurene gikk stort sett bra, men etter en stund gikk vekta opp igjen pluss litt til.
Så lenge jeg ikke hadde ondt noen steder handlet det mest om klær som blei for trange, og mosjon blei et ork.
Men etter noen utbrudd av Borelia fikk jeg muskelbetennelser og muskelsmerter.  Det siste året har jeg hatt veldig vondt for å gå, og da faller jo alle muligheter til mosjon ut. 
Ikke fjellturer, ikke dans, ikke engang små turer rundt om på Ask.  Alt blir vondt!
Å bli sittende/liggende på en sofa fra du er 66 år er nok ikke noen ønsker seg.  Og jeg så helt svart på det.
Så tar en venninne med enda større problem enn meg en overvekts-operasjon (Gastric bypass), og etter 6 måneder går hun små fjellturer.  Hun forteller om bedret livskvalitet, og er veldig optimistisk.
Derfra bruker jeg en uke på å bestemme meg. Dette må være min løsning også.
Med mindre kilo må det være lettere for kroppen å bevege seg, og mindre press på alt det onde.
Og nå er det gjort.
Operasjonen og uken etter har gått veldig fint. Åtte kilo er borte til nå, og jeg klarer tre små turer ut hver dag.
Jeg har overskudd nok til både rydding, vasking og baking, og benytter sykemeldingstida til å gjøre det litt koselig rundt meg og mine.
Hva framtida vil by på blir spennende. Kanskje kan jeg både gå til fjells og sykle igjen når våren kommer. Det drømmer jeg om.
Bildet er tatt i april da Andrine blei døpt. Noe nyere er vanskelig å finne ettersom jeg stadig prøver å unngå kamera.