TURORIENTERING

Å bruke en litt overskyet og disig søndags formiddag til turorientering er ingen dum ide.
Av de fem karta i pakken, har vi gjort oss ferdige med et fra før.

I dag fikk jeg trekke blant de fire gjenværende, og da havnet vi på postene 16 - 20 i terrenget mellom Hatlesteinsvatnet og Eriksstølen.
Det er bra mye stigning i begynnelsen, og terrenget er ellers veldig småkupert, og med myrer inn i mellom et utall av koller.

Skulle jeg gjort dette alene, hadde jeg nok ikke funnet en eneste post. Knapt nok funnet vegen tilbake til utgangspunktet.
Men jeg kan trygt stole på Vidar.  Han holder seg slavisk til kart og kompass, og skyr stier som pesten.  Dermed går han som oftest rett på, selv om den rette linja ofte innebærer klatring, kryping og aking for mitt vedkommende.
Jeg hadde nok valgt en eller annen sti, med den konsekvens at jeg hadde kommet langt ut av kurs, og gått forbi eller rundt postene.

Nei, man får stole på den som kan dette.
Og jeg stoler på Vidar.
Han tar det med ro og venter på meg, selv om jeg ser på han at han helst hadde likt å legge på sprang. Han er som en hjort i skogen, og jeg er som ei gammel ku.
Men jeg er likevel lykkelig her ute i terrenget. For et år siden hadde dette vært umulig.
Jeg var for tung, og smertene i bekkenet hindret meg i turer på mer enn en halv time.
Og det i adskillig lettere terreng.
Nå holder jeg i to og en halv time, og er ikke invalid etterpå.
Jeg nyter turen.
Nyter lukt av myr og skog.
Gleder meg over frisk luft og samværet med Vidar.
Og jeg gleder meg alt til de neste fem postene.