For en fin dag!

Klokken er snart elleve, og det er enda lyst ute. Det er jo ikke mer enn en time siden sola gikk ned, og det er stille og klart ute.
Hele dagen har vi holdt på i hagen. Og både mannesker og planter trives. Vi har jo fått nok vann, så det alle trengte var jo sol sol sol.

Og alle plantene har rettet seg opp, møtt sola med åpne blad, og vokst.
Stjerneskjermen var uten en knopp tidlig i morges. Men står nå klar til å sprette ut i morgen. Jeg gleder meg.

I kveldinga grillet vi hjortekjøtt ute i steinhagen, og fikk med oss de siste solstrålene for dagen. Og det fikk epleblomstene og turistskipet også.

Mer om Bestefar Ohnen

Nei, han var ikke min bestefar, men min mors. Og slik omtalte hun han. For meg er han oldefar fra Ona. Og han er oldefar til mine 12 søskenbarn på morssida. Vet de noe om han og Susanne Marie? Hvor mange tippoldebarn lever etter dem nå? Og hvor mange tipptippoldebarn? Vi skulle nok samlet oss og tatt oss en tur til Ona.

Etter at Nils Kristian kom til Ålesund sammen med sine foreldre, bosatte de seg på Ysteneset. I folketellinga for 1900 står de oppført i Voldsdalsveien . Om det i dag er Borgundveien 29, vet jeg ikke enda. Og ikke vet jeg om det var her de kjøpte og bosatte seg med det samme de kom til Ålesund. Kanskje finner vi ut av det etter hvert. I folketellinga står oldefar huseier, forhenværende fisker og Sildegarnskydning (hva er det?). Jeg tror det må være kyndig, og at oldefar bøtte garn på sine gamle dager. I 1900 drives det bakeri i første etasje, og familien som har bakeriet bor også i huset. I tillegg til hovedhuset med bakeri og butikk, er der en "ladebygning". Etter det min mor forteller, så var det i denne oldefar hadde sauer og høns. Senere ble den brukt til oppbevaring. Jeg tror den står enda. Det jeg lurer på, er om det var oldefar, eller hans foreldre som bygde dette huset. Eller sto det der allerede da de kom til Ålesund i 1878?

Nils Kristian var en veldig religiøs mann. Han og Susanne Marie var flittige kirkegjengere. Det hendte også at når han fikk besøk av sin venn Martinussen, så satt de to gamle på hver si sirupstønne i bakgården og sang salmer. Dette syntes min mor var både fint og rart.

Mamma har også fortalt at i mange år etter at familien hadde reist fra Ona, så dro de tilbake for å slå gresset på holmene som tippoldefar eide. Den ene holmen var Røssholmen. De hentet også drivved, som de tok med seg tilbake til byen. De rodde begge veger. Det måtte være litt av en tur, ettersom Ona ligger langt uti havet nord for Ålesund. Med hydrofoilen vi dro på tur dit ut med, tok det 1 t og 20 minutt (i fint vær med blikkstille hav).

Jeg har skrevet litt om Ona på bloggen "Mitt Ålesund".

Kristian på overnattingsbesøk.

I gårkveld fikk Kristian endelig plantet sukkerertene sine. Det er nesten ei uke siden mamma kjøpte en pakke frø. Men skal det bli sukkererter av dem, så må de plantes. De kan ikke bare ligge i bilen.


Det blei ganske mange potter med jord som skulle fylles, og så erter som skulle fordeles jevnt. Men det blei orden på det, og nå står alt sammen en plass så sola skal nå fram hele dagen - og kvelden. Det mente Kristian var beste måten å gjøre det på.
Så er det bare å vente og se.

Etterpå blei det litt raking og rydding av gras som
Bestefar hadde slått, og til slutt kveldsmat ute i steinhagen med fyr i peisen.
I morges var Kristian mest opptatt av at pappa skulle komme, så de fikk dra til Kvamskogen. Bestemor og Bestefar sitt hagearbeid var absolutt ikke hva han kunne tenke seg. Ikke blei Badminton-kampen med Bestefar så langvarig heller.
Heldigvis var pappa klar allerede klokken 10.
Da blei det først tur til Rosendal, og Kvamskogen etterpå.
Det ser ut til at det blir ei fin helg for Kristian.

Snart Juni.

Det er bare noen få dager igjen til vi er inne i sommermåneden Juni, så nå må det snart slutte og regne. Og det er lovet at torsdagskveld skal vi begynne å se sola igjen. Jeg håper det.

I dag spiller det forresten ingen rolle for meg hvilket vær det er. Jeg har fått noe ordentlig ekkelt. Forkjølelse med "med noko attåt". Det ligner influensa, men sikker er jeg ikke. Mesteparten av dagen har jeg holdt senga. Ingenting er kjekt når man har det slik, og jeg bestemmer meg for å glemme hele dagen. I går klarte jeg så vidt å gjennomføre jobben, men i dag hadde jeg ikke kunnet kjøre bil en gang. Så spørs det hvordan jeg er i morgen.

En god bok har jeg heldigvis til trøst.

Like før Holdhus

ligger et lite vann. Hver dag når jeg skal på jobb passerer jeg dette, og jeg ser fisk vake. En liten stikkveg like før skolen får meg til å tro at det er enkelt å komme seg bort til vannet. Bare en liten tur. Og kanskje går her sti rundt så det kan bli en fin tur. Eller at vi møter den flotte treningsløypa til skiskytterne, og kan følge den.
Men stikkvegen er nesten bare en parkeringsplass, og veien rundt vatnet eksisterer ikke. Vi må klatre for å komme ned til vannkanten, og her er myr og vanskelig å gå. Vi finner likevel en sti fram til treningsløypa, og vi følger den en liten time. Og dette er imponerende. Så fantastiks godt tillaget, og i så flott terreng. Turen blir fin likevel den.

Opplett, nesten sol og fin temperatur.

Med kamera om halsen tar jeg meg en tur i skogen. På jakt etter gode motiv, og etter Vidar. Han skal være en eller annen plass her ute. Etter en time finner jeg han, og det blir en pust i bakken.

Han er flittig, og får mye gjort. Det kommer godt med for hele familien i kalde høst- og vinterkvelder. Vi kan fråtse i ved til ovnene.

Det er nydelig ute i skogen nå om våren. Bare så dumt at jeg ikke kan formidle de deilige luktene også. Og alle fuglelydene. Godt å sitte på en stubbe og kjenne at våren er er for fullt.

Enda en fridag.

Etter tre dager med "sippregn" hadde jeg håpt på litt opphold i dag. Men det ble bare noe timer, så øste det ned igjen. De timene det ikke regnet, skinte sola og det var ordentlig deilig. Jeg fikk gjort mye i hagen. Til og med gjødslet litt. Helt sikkert er det at veksten ikke stopper når det regner. Tvert om trivest alt som skal vokse. Og aller mest ugresset.

Anne Kristin og Kristian er i Bergen , og da får ikke vi besøk av dem. Vi har vært innom Terje og Solgunn for å se på kyllingene og hagen. Planen vår var å ta turen videre til Holdhus, og gå en tur langs treningsløypa der oppe, men regnet satte en stopper for det. Så blir det billedbehandling og blogging i stedet.

Gratulerer med dagen!!!

Det er 17. mai, og alle hjerter gleder seg. Skuddene smalt klokken syv som vanlig, og vi har hatt en god frokost. Været er ikke så fint som det har vært de siste dagene, men temperaturen er god og vi skal være mye ute.

Det vi også skal gjøre i dag, er å ta det med ro. Vi har ikke noe vi MÅ i dag, og både Vidar og jeg føler for å ta det med ro. Kanskje tar vi turen inn på skolen utpå dagen.
Vi er begge glade i 17.mai-feiringen, men noen ganger føler man seg ikke komfortabel med så mye styr. Flagget er heist og vi mimrer om alle de travle nasjonaldagene da alle skulle i bunad og huset sto på ende. Gode minner.

Bestemor og bestefar med Kristian ved kirka 17.mai 2008

Så er det gjort,

og freden har senket seg over Skarvet. Geitene er fraktet innover fjorden til en geitebonde. Det nyttet ikke lenger. Vi hadde prøvd det meste, og Vidar fikk ikke lenger pusterom. Hele dagen, kvelder og netter handlet om geiter.
Så i går dro de. Og de kom til en fin plass, hvor de nok vil trives til de blir slaktet en eller annen gang.
Og roen har senket seg over hagen igjen. Vidar og jeg kunne dra til hagesenteret og kjøpe nye blomster, plante dem, og vite at de står der i dag også.
Men sant skal sies; Vi savner dem også. De var jo så søte og så tillitsfulle, og gjorde ikke bare ugang. De ryddet underskog og beite så flott! Om en stund nå, så vil vel Vidar prøve andre beitedyr. Han har jo gjerder til mange tusen kroner liggende her til ingen nytte.

"Den usynlige muren" og "Drømmen" av Harry Bernstein

Fra bokomslaget:
"Den usynlige muren er en hjerteskjærende beretning om kampen for tilværelsen, men også en bok om håp, om kjærlighetens mange veier, om humorens utallige uttrykk, om ømhet blant menneskene - og ikke minst om en tid og en verden som Bernstein er blant de siste til å kunne rapportere fra. "Harry Bernsteins bok er full av store og små dramaer, så spennende og fantasirike at de er en stor romanforfatter verdig. Men dette er altså en historie fra virkeligheten, full av lyder, lukter og stemninger fra en verden av i går. Skrevet av en som var med, og fortalt med like mengder barnlig sårbarhet og voksen barskhet. Helt uten filter."
For meg er dette et møte med en verden jeg ikke kjente, og ikke ante noe om. Jeg hadde problem med å legge boken fra meg, og for hver side blei jeg mer og mer glad i menneskene fra det rike persongalleriet, samtidig som jeg fikk lyst å riste noen av dem.


Oppfølgeren til første boka (som foregår i England), handler stor sett om hvordan familien får det i Amerika. Dette blir også en helt ny historie for meg. At livet slett ikke ble en "dans på roser", har vi hørt om før. Men hvordan livet artet seg i for innvandrerne i byene, har vi hørt lite om i norsk litteratur. Jeg synest forfatteren med sin selvbiografiske roman klarer å formidle historien så levende og engasjerende, at jeg nesten tror jeg har opplevd det selv.

Emmas Lykke av Claudia Schreiber

Forlaget skriver: Midt på natten krasjer en stjålet Ferrari ved en øde bondegård, tilhørende Emma. I bilen finner hun en mann, Max, sammen med en del penger. Det er nok til at hun kan få reddet gården og grisene, som hun er på vei til å miste i en tvangsauksjon. Dermed begynner en tragikomisk kjærlighetshistorie.

Dette var noe av det mest fornøylige jeg har lest på lenge. - Tross alt det tragiske. Jeg moret meg fra begynnelse til slutt. En bok som jeg absolutt vil anbefale!

Hvor ble våren av?

I fjor var mai en tørr og varm måned. Og da april sluttet med nydelig vær og tidlig vår, så trodde vel jeg, og de fleste andre, at våren var her for alvor. Men nå har det regnet og vært ordentlig kaldt i nesten 14 dager. Det gjør ikke så mye for egen del, men stakkars plantene våre. De fryser, og har nok fått mer enn nok vann. Og i natt vil temperaturen komme ned mot 0, lover værmeldingene.
Jeg tror jeg må gjøre noe for å redde georginene. Himmelen henger tung over ugjort arbeid.

Overraskelse som gleder.

Slektsgransking er spennende. Det er ikke bare det å få oversikt over aner og levende slekt som inspirerer. Men også alle stoppene underveis. For stopp blir det i massevis. Det skyldes ofte, at i leiting etter noen eller noe, dukker det opp saker jeg bare må se nærmere på. Det kan være bilder, tekster, merknader i kirkebøker, en liten historie, et minne osv.

Her en dag dukket det opp et bilde. Fra Lisbeth og Arne Remvik i Ålesund. Bilde av mine oldeforeldre; Nils Kristian Ohnen Nilsen og hans hustru Susanne Marie fdt. Sørnes og deres barn. Det gledet meg noe fantastisk. Jeg har tidligere bare sett et bilde av disse oldeforeldrene mine, og på det bilde var de gamle. Dette bilde må være fra ca. 1900.

Det første jeg gjorde etter å ha mottatt det, var å skanne det, ta en utskrift på fotopapir, og så sende det til min mor. Hun hadde aldri sett dette bildet før. Og minnene kom strømmende. Hun så sin mor som ung jente, og sine onkler og tante. To av tantene døde unge. Den eldste i barsel, og den yngste av lungebetennelse rett etter sin 16 årsdag. Altså før min mor er født. De andre ble gamle, og kom til å bety mye for mamma etter at hennes foreldre var døde. Inga og Ingvald giftet seg aldri, mens Kristian giftet seg med søster til morfar. Altså søskenbytte. Kristian og mormor Oline Margrethe blei gift med søskenene Gudrun og Halfdan Fredrik Clausen fra Ørsta.

Nå har jeg hatt flere telefonsamtaler med mamma angående bildet. Det vil si; mamma forteller om personene på bildet. Vi sitter med hver vårt foran oss, på hver vår kant av landet, og leiter fram historier og tanker. Gjemt men ikke glemt.

Jeg er veldig takknemling for at Lisbeth og Arne Remvik sendte meg bildet. En uventet, gledelig overraskelse.

Keratea september -08

I 2008 gikk høstturen til Hellas i september. Det var for å feire 60 års dagen min der nede. Øystein var i Singapore, og dermed ble heller ikke Tonje med. Men ellers var vi der alle sammen.
Det blei en god del bading, og småturer rundt om kring. Konserter og tivoli blei det også. Og selvfølgelig en tur til Phireus og Athen.

Hellasminner: Olympos, Dion og De fønikiske kvinner

I dag, som ofte ellers, hadde jeg en liten ryddestund i bibliotekmagasinet. Her kom jeg over en bok fra 1977; "En krans av greske øyer" av Ferdinand Finne. Den legger jeg til side for å lese den om igjen i sommer.
Det er noen år siden jeg har vært på noen av de gresek øyene. Grunnen er nok at Hellas har så mye annet å by på også. Og neste gang vi drar sørover, er drømmen min å fly til Thessaloniki, leie bil der, og så kjøre sørover. Motsatt veg blir det aldri med oss. Til det er Keratea-life for godt.

En campingtur med Voula og guttene i 1999 gikk til strendene ved Platamon. Det ga meg mersmak for denne delen av Hellas. Vi tok toget fra Phireus til Katirini. Derfra dro vi sørover igjen noen mil med drosje. Og vi er i området rundt foten av Hellas høyeste fjell; Olympos 2917 moh. Sandstrendene her er lange, og campingplassene ligger tett i tett. Like ved stranden hvor vi camper, ligger ruinene av Platamonas Castle. Ved sjøen og oppe i fjellsiden ligger små landsbyer. Vegitasjonen er mistenkelig lik den norske. Selvfølgelig er her tørrere, men trærne som vokser her kjenner vi. Og når vi er ute å går tur, plukker vi bjørnebær, plommer og fiken. Dvs fiken må vi "knabbe" fra grener som henger ut over hagegjerdene.
Voula elsker fiken, og en dag dro vi på marked i en av de små landsbyene. Tanken var å kjøpe druer og fiken og andre godsaker vi kom over. Druer fikk vi så mye vi kunne bære, men fiken var det helt uråd å få tak i (selv om det bugnet på trærne i hagene). Voula ropte ut sitt ærende midt i mellom salgsboder, selgere og handlende, men svaret hun fikk var: "Vi har sluttet med fiken! Vi ble så tjukke av det. Men Tsipouro kan du få. Kom og smak!". Tsipouro er det lokale brennevinet i Nord-Hellas. "Alle" bønder brenner det, og alle har de "det absolutt beste"! På markedet ble det solgt på små vannflasker.

Dion er en liten landsby ved foten av Olympos. I dag har byen vel 1000 innbyggere. I antikken var byen var svært viktig med sin plassering ved foten av fjellet hvor Zeus hadde sitt hovedsete. Utgravninger viser at dette var stedet hvor Zeus ble æretDet antikke teateret i Dion blei bygd i den andre halvdel av det 3. århundre, oppe på et tidligere teater. Det var her dramatikeren Evripides' (født ca. 485 f.Kr., død ca. 406 f.Kr) sine stykker blei framført. Mange for første gang. Og stadig den dag i dag framføres disse stykkene her. Etter å ha plassert guttene i en "barneparkering for teaterbesøkende", kunne Voula og jeg nyte det fantiske teaterensemblet som framførte "De fønikiske kvinner". Selv om jeg ikke forstod et ord, forstod jeg alt. Opplevelsene sitter som spikret i min hukommelse i dag 10 år etter; kostymer, bevegelser, stemmer, den greske natten og stemningen. At vi etterpå gikk til byens torg og fant oss en uterestaurant som serverte Tsipouro og nydelig lokal mat, var bare prikken over ien. Dion er et av de mange sterke minnene fra turen i -99.

En gang vil jeg oppleve noe av dette på nytt. Om ikke altfor lenge.

Saras nøkkel

Helgens bok blei en sterk opplevelse. Av og til er bøker så spennende at jeg ikke klarer å legge den fra meg før siste side er lest. Andre ganger oppleves fortellingen så sterkt at jeg må ha pauser for å klare å gå videre. Slik er det med denne.

To historier følger hverandre. Den ene i 1942 og den andre i 2002.
Det er de franske jødenes skjebne under andre verdenskrig vi får høre om. Mest om Sara, en ti år gammel jente, som sammen med sin mor og far blir hentet og arrestert under oppsamlingen av jøder i Paris i 1942. Tilbake i leiligheten er hennes lillebror gjemt i et skap, og nøkkelen til skapet ligger i Sara sin lomme.

Saman er ein mindre aleine

Det tok tid før jeg kom i gang med denne boka. To ganger begynte jeg, - og lurte på hvorfor "den hadde gått som en farsott" da den kom.

Tredje gang jeg førsøkte fanget den meg. - Og ikke bare stykkevis og delt!

Både fortellerstilen, språket og historien(e) gjorde det til en av de beste leseopplevelsene på lenge.

- Og denne boka er en av de som før eller siden blir lest om igjen av meg. Helt sikkert!

Til mine døtre

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Barbara Forbes har kreft og ligger for døden. Hun har fortsatt mye å si til de fire døtrene sine, og hun setter seg ned for å skrive til hver og en av dem. De fire døtrene har fortsatt mye å lære, og Barbara forsøker så godt hun kan å bringe sin visdom videre til Lisa, som fortsatt ikke kan ta en selvstendig beslutning, Jennifer, som er fanget i et kaldt ekteskap, Amanda, som er på reise både vekk fra familien og seg selv, og Hannah, som fortsatt bare er en tenåring. © DnBB AS


Dette er nok en bok jeg tror mange på min alder vil like å lese. Det er ikke en bok blant de beste sånn litterært sett, men den fenger. Og den rører ved noe jeg tror de fleste foreldre tenker over; hva har vi gitt våre barn så de skal klare seg gjennom livet? Til tross for et alvorlig emne, så er ikke boka trist. Tvert om er den full av varme og humor. Det blir nok en bok jeg vil anbefale mine bibliotekbrukere.

Sommeren 2008

Kan dere huske hvor fint det var? Hele mai var flott, og vi holdt oss mye ute. Den delen av hagen som hadde vært under "oppussing" ble bortimot ferdig i juli. Og vi brukte den daglig.